Vi hadde b~ten i flere ~r inntil jeg i 1968 fikk Drømmen

oppfylt. Skøyta het TOR og l~ for anker i Frognerkilen.

Dagen etter stod en annonse i Aftenposten at den var tilsalgs

og kunne besiktiges i Pipervika. Jeg dro ned og traff en

hyggelig fyr. Han hadde faktisk bygget b~ten selv sammen med

sin far i 1946 av utsØkt vestlandsfuru. Skøyta va[

usedvanlig solid bygget. I motsetning til skøyter flest var

dekket bygget i overkant av skansekledningen, s~ det var full

st~høyde under dekk. B~ten var innredet som reisendeb~t, med

dobbeltlugar forut og stor salong midtskibs. P~ babord side

av nedgangen var en liten enelugar, og skipperen hadde sin

lugar akterut med to køyer. Byssa l~ p~ dekk bak styrehuset,

og helt akterut var det plassert en dass med et solid rØr

gjennom hekken. Her kunne omkringliggende b~ter følge med

i besetningens mer eller mindre gode førdøyeIse.

B~ten var usedvanlig fint vedlikeholdt, men desverre var

prisforlangende ogs~ en god del for hØyt. Etter mye

diskUSjon og korrespondanse ble b~ten min for kr. 45.000.

Det var nok en relativt stiv pris for en skøyte dengang, men

jeg angret aldri.

Det første jeg gjorde var ~ kaste iland propanutstyret. Det

turde jeg ikke ha ombord. Dassen gikk samme veien, den st~r

visstnok som utedass p~ en hytte oppe ved Sp~tind.

Overbygget ble først ombygget, senere totalt fjernet. Jeg

bygget nytt større styrehus med bysse, salong og med store

vinduer. Onde tunger kalte styrehset for en fjordrestaurant

med helikopterdekk p~ taket. Det var ikke noe særlig

nostalgisk, men uhyre praktisk og bruksvennlig.

Skøyta het som nevnt opprinnelig TOR, men jeg døpte den om

til NECO som var varemerke til en del maritimt utstyr som jeg

solgte. Det muliggjorde ~ kalle b~ten demonstrasjons- og

representasjonsb~t. Etter 14 ~r solgte jeg b~ten til Kai som

da døpte den om til MAGEDUTTI.

Min mest dramatiske opplevelse med NECO var en grunnstøting

utenfor Framhuset fredag den 13. september 1968.

Vi hadde hatt en hyggelig kveld p~ fjorden, og hadde nok

drukket en del. Etter en tur inn til Honnørbrygga skulle jeg

tilbake til Bestumkilen. Det var sent p~ kvelden, bek mørkt

og regn med d~rlig sikt. Jeg s~ imidlertid et par røde

fyrlykter, men i mitt kart som hadde ligget lenge i solen,

var det ingen rØde sektorer ~ se! Jeg satte p~ lyskasteren,

og oppdaget da flere bøyer like forut, og skjønte da at jeg

var kommet for langt inn mot havna p~ Herbern. Jeg la roret

hardt babord for ~ svinge ut mot ~pent farvann, men fikk

isteden landkjenning, ga da full fart p~ motoren i et

f~fengt h~p om ~ komme over grunnen, men ble isteden liggende

med ca 45 graders slagside p~ meget grundt vann. De fleste

gjestene satt under dekk, og der var det full kaos. Full fart

akterover ga null resultat. Radiotelefonen var nytteløs da

Oslo radio p~ Tryvann hadde stengt for dagen. Jeg fikk med

meg den av festdeltagerne som virket mest edru i jolla, og

med 25 hk gikk det fort ~ komme seg inn til Havnepolitiet.

Underveis passerte vi mellom Kavringen fyr og skjæret, og der

er det etter kartet bare halvmeteren, s~ vi hadde flaks som

kom over! Havnepolitiet var greie, det tok ikke mange

sekundene før VEKTEREN var p~ full fart mot Framhuset og

havaristen. Jeg gjorde mitt aller beste for ~ virke edru,

og fikk i allefall ingen inkvisitoriske spørsm~l.

Vel framme ble vi enige om ~ bruke min slepetrosse, s~ jeg

rodde ombord fant trossa, gjorde fast i pullert akterut og

rodde tampen ombord i VEKTEREN. Trossa, som antakelig var 25

~r gammel, røk. Jeg m~tte ut ~ ro igjen og festet den

lengste enden igjen i NECO. Jeg var da ombord, og ettersom

maskinen fremdeles var igang (dumt nok forresten) ga jeg full

fart akterover mens VEKTEREN dra. Trossa rØk selvfØlgelig

igjen, og jeg oppn~dde bare at resten av trossa gikk i

propellen s~ motoren stoppet. Slukøret m~tte jeg igjen ut ~

ro, over til Vekteren ~ meddele misæren. Men VEKTEREN ga

ikke opp. De fant frem sin gode slepetrosse, og jeg m~tte ut

~ ro igjen. Kapteinen p~ Vekteren mente imidlertid at det

kanskje var best om folket fra NEC O kom over p~ VEKTEREN, s~

etter ~ ha gjort fast den nye trossa, tok jeg med de mest

edrue i jolla over til VEKTEREN. Da fikk vi omsider Neco av

grunnen. Jeg hadde f~tt tau i propellen og kunne ikke g~ for

egen maskin, men havnepolitiet var greie og bukserte oss helt

inn i Bestumkilen. Og dette skulle de ikke ha noen ting for!

En p~skjønnelse ble imidlertid ordnet neste dag.

Litt dramatisk var det ogs~, sommeren 1969, da jeg glemte ~

etterfylle smøreapparatet. Vi skulle g~ direkte fra

Tallakshavn til Kragerø. Det var fint og rolig vær, s~ vi

ombestemte oss og gikk inn p~ Svenner. Jeg hadde ikke vært

der før og ville legge til p~ vestsiden, men ble jaget over

til østsiden. Motoren gikk s~ rart, jeg m~tte gi p~ stadig

mer for ~ holde den igang, og da vi endelig hadde fortøyet og

jeg stoppet maskinen, var det br~stopp! Svinghjulet satt bom

fast, og selv med to mann p~ spettet s~ spettet bøyde seg,

var det nytteløst. N~ var gode r~d dyre. Jeg ringte

Heimdalfabrikken i Molde, som sa at jeg m~tte prøve ~ ta av

sidelokkene i bunnkassa, og lØsne boltene som holdt lagret.

Jeg hadde flaks, stemplet sto i en posisjon slik at det

faktisk gikk. Heldigvis hadde jeg reservelager ombord som

jeg kunne montere isteden for det brente. Imidlertid var

smørekanalen i veivakselen tett av lagermetall, s~ det ble

d~rlig meg smøring. Vel, det var jo ikke s~ langt inn til

Stavern, s~ med et par stopp underveis for kontroll og

smøring kom vi helberget iland.

Det brente-lageret sendte jeg ekspress til Molde. Jeg boret

opp den delen av smørekanalen som jeg kunne komme til, men

det viste seg at ogs~ den kanalen som g~r horisontalt ut til

siden var tett, og denne var det værre ~ komme til. Fabrikken

i Molde sa at man muligens kunne sprenge ut lagermetallet,

men det var ikke enkelt, og alternativet var ~ demontere hele

motoren. Jeg klaget min nød til ham jeg hadde kjøpt b~ten

av, Han jobbet p~ Norsk Hydro og bodde i Porsgrunn. Han

satte igang, skulle f~ med seg et par arbeidskamerater med

taljer og verktøy, og skulle komme neste dags ettermiddag.

Jeg l~ v~ken om natten, og tenkte og tenkte. Plutselig stod

løsningen klar. Det fantes en liten inspeksjons~pning der

hvor denne boringen m~tte foretaes, men problemet var en

messingring som var montert der for ~ fange opp oljedr~pene

fra smøreapparatet. Denne ringen stod iveien. Med litt

flaks burde det være mulig ~ bore gjennom messingringen, og

treffe ~pningen videre inn, som alts~ var tett. Etterp~

kunne da hullet i messingringen gjenges oppp og tettes med en

skrue. Jeg avlyste redningsaksjonen fra min venn i Porsgrunn

inntil videre, fikk kontakt med et unikum aven mekaniker fra

Mustad fabrikker, som faktisk greide oppgaven med glans, og

for en meget billig penge. Da var det bare ~ starte opp med

reservelageret, og jeg gikk inn til Porsgrunn, hvor min

gamle venn hjalp meg ~ tilpasse det nye lager som da var

blitt omadressert dit.

Det var de eneste to gangene jeg hadde motorstopp i løpet av

de 14 ~r jeg hadde NECO, og det var litt vemodig ~ overlate

b~ten til den nye eier, som dengang var en god venn av meg og

som faktisk fortsatt er det.