Det var styret i Store Norske Spitsbergen Kullkompani, med Reksten i formannsstolen, som bestilte en representasjons- og inspeksjonsbåt hos Richard G. Furuholmen i 1955. I 1956 gled båten av beddingen hos H. Berg-Olsens båtbyggeri i Tønsberg. I 1957, oppkalt etter kullkompaniets legendariske direktør Einar Sverdrup, gikk båten utstyrt med en sekssylindret GM til Svalbard, hvor den tok fatt på en lang arbeidsdag som Store Norskes lystbåt. Hver høst la “Smykkeskrinet”, som hun ble kalt, ut på jaktturer. Drøyt 20 isbjørner ble skutt fra båtens akterdekk. Når jaktsesongen var over, ble hun satt i hus inntil våren atter gjorde det mulig å kjøre pjolterturer i arktiske farvann. Under slike “ekskursjoner” var ikke sjelden både kongelige, statsministere og annet godtfolk ombord. Men alt har sin ende. For Magdalenafjords vedkommende i tiltagende grad, etter at gruveselskapet fant henne dugelig som fraktebåt i forbindelse med Svea-undersøkelsene fra 1970 og et stykke utover. Det tok hardt på den gamle båten. Da Einar Sverdrup skulle klasses i 1976, var påleggene fra Skipskontrollen blitt så omfattende at Kullkompaniet fant det ulønnsomt å utbedre manglene. M/Y Einar Sverdrup ble plassert i båthuset og glemt. Da entreprenør Harald Haakonsen fra Bø i Telemark utførte et oppdrag for Store Norske ti år senere, kom han ved tilfeldighet over den smekre plattgatteren i